Norsk utenrikspolitikk

Norge kan trygt sies å være fullstendig avhengig av sine utenrikspolitiske forhold for å vedlikeholde og endatil utvikle dagens samfunn, enten det gjelder teknologi, kultur, økonomi eller politikk. På grunn av dette er utenrikspolitikken særdeles viktig i fremtiden, med tanke på stabilitet og progress både i det europeiske samfunnet og i resten av verden.

Denne høsten får den blå-blå regjeringen endelig legge frem sitt egetutviklede statsbudsjett, og får dermed sin første sjanse til å påvirke utenrikspolitikken på en reell måte. Blant annet ligger det i kortene, presentert av utenriksminister Børge Brende (H), at det blir endringer i bistanden Norge gir til andre land. Det snakkes altså om en sentralisering av midlene, og dermed en nedskjæring i antall mottakere. De eneste ledetrådene er at det fortsatt skal være et sterkt fokus på helse, menneskerettigheter, demokrati og utdanning. Andre satningsområder meldes å være utvikling av fornybar energi og bekjempelse av korrupsjon.

Da verden generelt og Europa spesielt går mulige store politiske endringer i møte, vil nok fokus også holdes på å balansere de ulike maktpersoner og -nasjoner i forhold til hverandre. Natos arbeid for maktbalanse blir støttet som aldri før fra Norges side. Og med tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i generalsekretærens sete i Nato, samt Torbjørn Jagland i tilsvarende posisjon i Europarådet er Norge sterkt presentert i fremtidens internasjonale forhandlinger, vurderinger og handlinger. Dette gjør at Norges utenrikspolitikk blir utrolig viktig fremover, samtidig som man nok kan tenke at den også blir noe begrenset eller styrt av omstendighetene; med norske eks-politikeres overrepresentasjon i store, maktgivende organer.